Her er reiseruten vår dag til dag. Vi har altså vært på nord- og vestsiden av Spitsbergen, og har på det nordligste vært på 79.5 grader nord. Turen har vært en "vitenskapelig cruise"-ekspedisjon. Vi er inndelt i grupper i klassen som har laget hvert sitt prosjekt, og vi er ute i felt for å samle inn data som vi jobber med i laboratorium når vi kommer tilbake til Longyearbyen.
Selv om det var en studieuke på båt, så har vi hatt mye tid til sightseeing, og vi har ikke minst tatt oss tid når det har vært ting å se på.
Første lokalitet heter "Cole's Bay", og vi la til havn ved denne gamle russiske båthavnen, som var helt forlatt, men som før i tiden var et knyttepunkt hvor båter la til kai.
Her er klassen i arbeid. Vi jobber med forskjellige prosjekter, hvor temaet er gjess, reinsdyr, vegetasjon eller jord. Vi har samkjørt metodene våre slik at vi kan sammenligne resultater med hverandre, så alle samler inn jordprøver eller reinsdyrbæsj osv. fra en 500 meter lang linje, og vi går mellom 25-50 meter ut på hver side hver 50'ende meter. Denne linjen som vi lager langs bakken kaller vi et transekt.
Dag 2 ankommer vi Ny-Ålesund og tar en pause fra transektarbeidet. I Ny-Ålesund bor det cirka 30 mennesker permanent, og nærmere 130 mennesker i sommerhalvåret. Det har vært noe kullgruvedrift her i løpet av første halvdel av 1900-tallet, men på grunn av høy risiko og opptil flere eksplosjoner og ulykker som til sammen tok flere titalls liv, stanset kullgruvedriften for godt i 1962. Nå er Ny-Ålesund blitt et senter for forskning, med for eksempel nordlys og meteorologi i fokus.
"Tiedemanns Tobak" står det på huset. Tobakken gjorde nok godt i kulda en gang i tiden.
Londonhusene i Ny-Ålesund. Opprinnelig ble de bygget på Ny-London i forbindelse med en marmorgruve, men ble senere flyttet for å tjene som familieboliger i gruvetiden.
Tre nysgjerrige steinkobber. Vi så tilsammen 6 stk.
Oppdraget vårt i Ny-Ålesund var å bistå Marten Loonin i arbeidet med å fange hvitkinngås og gjøre en rekke undersøkelser på dem. Det innebar at to studenter satte seg i hver sin kajakk, og det var to motorbåter som kjørte utover for å jage gjessene ut i havet og lede dem inn til land hvor vi hadde satt opp disse metallstangene med nett mellom. I denne innhegningen måtte gjessene være i cirka 2 timer, slik at de skulle skite fra seg. Det er ikke særlig morsomt å undersøke gjess når den bæsjer på deg konstant.
Vi målte vekten til hver enkelt gjess, og Marten Loonin undersøkte kjønn, alder, vingelengde og en rekke andre småting, og jeg fikk ta blodprøver av alle de 19 gjessene. Til sist plasserte vi dem inni en tunnel som førte ut til havet, og vi målte hvor lang tid hvert individ brukte på å komme seg ut av tunnelen. Dette var et mål på personlighet, hvor noen gjess er raske og ivrige, mens andre er langsomme og forsiktige.
Skipet vårt - Stålbas - sett på avstand.
Over halvparten av Svalbard er dekket av isbreer, så dette var ikke et unormalt syn på dekk. Av og til hørtes knekk så høye som tordenskrall fra disse breene.
Gamle eggkapsler av kongesnegle.
En av de mange gamle hyttene som kan påtreffes langs strendene ved Spitsbergen. Hyttene ble satt opp en gang i tiden i forbindelse med hvalfangst eller selfangst, eller fungerte som overvintringshytter. Alle rester av menneskelig aktivitet fra 1945 og tidligere regnes som kulturarv og er forbudt å rydde bort.
Vi la ut fiskegarn hver gang vi dro inn til land, og her drar vi opp 6 store sjørøyer som vi får servert til middag neste dag.
Her vises forskjellen på hanner og hunner av sjørøye, og laksefisker generelt. Hannen har en kraftigere kjeve, gjerne med markert krok, mens dette mangler hos hunnene.
Her ser vi ismåke, kanskje en av de fineste måkene for mange. De er blant annet åtseletere og sies å følge etter isbjørner for å livnære seg på restene etter isbjørnfangst.
Vi la ut noen fiskeinnvoller til den, og den tok det gladelig imot.
Vi kutta opp magen på sjørøyene og sjekket hva de hadde spist. Det viste seg å være en del lodde.
I fiskegarnet dro vi også opp en rognkjeks. Den er høyrygget og anses for å være dårlige svømmere, selv om nyere forskning viser at den er en misforstått skapning som kanskje ikke er så dårlig som den ser ut til. Når man har gjort forsøk med dem i vanntunneler for å se hvordan de svømmer, hvor raske de er osv., er det mange rognkjekser som heller velger å legge seg på siden, suge seg til underlaget med sugeskålen på buksiden, eller la seg drive med vannstrømmen. De bare gidder ikke å svømme.
De har en utrolig vakker farge da, og denne her var blå på både utsiden og innsiden.
Forbi fløy også en tyvjo. Den er kjent for å stjele egg og kyllinger av andre fugler, for eksempel krykkje.
På vei tilbake til skipet kjørte vi forbi to hvalrosser som koste seg i vannet!
Nok en isbre. Det er ikke lett å få til på bilder, men det er et slående syn i virkeligheten. Vi prøvde å komme oss nært innpå isbreen med skipet, og breen er utrolig høy og mektig.
Ved Bockfjorden dukket det plutselig opp en storkobbe. Senere på dagen så vi også vågehval.
Dette er messinglav. Vakrere eksemplar må man lete lenge etter. Det er en vanlig art ellers i Norge, men den blir sjelden så oransje og så stor som den er her. Det tyder på at det er gode forhold å vokse ved. På bildet under er mange steiner dekket av messinglav, og det ser ganske oransje ut. Grunnen til at messinglav klarer å vokse på steinene, er fordi fugler flyr over og skiter på steinene slik at det blir næringsrikt. Dermed klarer laven å bosette seg.
Her skremmer vi opp mange krykkjer, som sikkert er en grunn til at messinglavene klarer seg så bra her.
Dette er en av de fineste sommerbæsjene av reinsdyr som vi fant på turen. Stor og klumpete.
Jeg jobber i prosjektgruppa som studerer reinsdyr. Vi har telt og samlet inn mange bæsjer av sommer- og vintervarianten, og vi har tatt dem med tilbake til laboratorium for å se om det er kalvebæsj eller voksenbæsj, og vi studerer innholdet i bæsjene for å se om kalvene og de voksne reinsyrene spiser forskjellig kost.
Denne bæsjen var så fin at vi måtte ta bilde sammen med den.
Vinterbæsj til et annet reinsdyr. Sesongvariasjon i bæsjeformen kommer av at reinsdyrene spiser mer fibrøst på vinteren. Ettersom det er så kaldt i Svalbard så tar det årevis før en bæsjeklump forsvinner av seg selv. Dette er på det beste fra vinteren 2016-2017, og den er fortsatt i ganske god stand.
Svalbard Hot Springs! Ikke så mye vann her nå, men den er superinteressant for geologene på Svalbard. For biologene var det egentlig litt kjedelig.
På vei sørover sakket vi farten ved Danskeøya. Her var det mange hvalrosser! Prøvde å ta bilde gjennom teleskop.
Vi var også utrolig heldige og fikk se isbjørner! Vi kjørte forbi Danskeøya to ganger, og der lå det et gammelt hvalkadaver. Hvalkadavre tiltrekker mange bjørner som kommer for å spise, og på det meste ble det sett 14 stk (ikke av oss) nær dette kadaveret.
Den første gangen vi kjørte forbi så vi en hunn og en unge og en stor hann. På vei hjem så vi en hunn og en unge (bildet ovenfor). Det kan ha vært de samme bjørnene vi så første gangen.
Mer bæsj.
Her jobber vi med transekter igjen. Slående utsikt!
Her fant vi også isbjørnfotspor.
Slik jobber vi i reinsdyrgruppa. En holder en 2 meter bred stang, og vi teller alle bæsjene innenfor stanga. En tredjeperson går bak og plukker opp 5 vinterbæsjer og 5 sommerbæsjer.
Fuglefjell på Midterhuken. Selv om vi ikke ser fuglene, vet vi at de er her fordi det er så himla grønt i fjellsidene. Det blir ikke så grønt med mindre det er mange fugler som hekker der. Når de skiter rundt om kring blir avføringen deres til næring som fører til masse planter. Vanligvis er vegetasjonen veldig sparsom på Svalbard, men under fuglefjell er det frodig og grønt!
Det er krykkje som hekker her, samt noen polarlomvi.
Noen ble vitne til at en liten krykkje-kylling ble drept av en stor og barsk polarmåke. Polarmåka ble senere skremt bort av en fjellrev som lusket forbi, og reven stakk igjen den også på grunn av oss. Dermed ble krykkja liggende.
